Kvitrende mennesker

For noen uker siden skrev jeg kronikk om kvitring i Adresseavisa. Hvorfor «kvitring» og ikke «Twitter»? Jo fordi Twitter er like vesentlig/uvesentlig for fenomenet kvitring som Nike er for fenomenet joggesko. Det er ikke Twitter som forandrer verden, det er kvitring, altså selve mikrobloggingkonseptet kombinert med «følge»-strukturen. Nå skal jeg ikke nekte for at det er mye hype rundt Twitter, og strengt tatt er det ikke noe fundamentalt nytt. Man har kunnet føre offentlige samtaler til alle tider. Det spesielle med kvitringen er at disse samtalene kan foregå asynkront og «stedløst». Folk kan delta uansett hvor i verden de er. Denne stedløsheten betyr at man kan delta like mye fra Aker Brygge som fra en bygd i nordlige Oppland som fra kontoret sitt som fra en badstu (selv om mobiltelefoner og datamaskiner nok ikke har så godt av varmen og fuktigheten i sistnevnte...).

Rent teknisk sett kan alle som har nettilgang delta i denne samtalen, men i virkeligheten kommer kvitter-samtaler --- og samtaler på nettet generelt --- til å være omtrent like skeive som offentlige samtaler alltid har vært. Demokrati har imidlertid aldri betydd at alle skal si det de mener hele tiden. Kanskje det er bedre å beskrive et demokrati som et samfunn der alle meninger blir nevnt av noen. Når jeg leser leserbrev og kronikker som beskriver det jeg mener tenker jeg ikke «Dette må jeg også få sagt». Jeg tenker derimot at dette var bra, og at det er fint at det blir nevnt i det offentlige ordskiftet. Så kan jeg bruke min tale- og forslagsrett til å si noe annet. Det geniale med Twitter er således ikke at alle får snakke, men at det er lettere å komme til orde. Så får vi heller godta at Twitter er litt overhypet, og at det kommer til å ta lang tid før vi utvikler gode sosiale normer og lærer oss å bruke dette verktøyet på en god måte.

Kronikken Kvitrende mennesker i Adresseavisa.