Som jeg skrev om i bloggposten Mikrokommentariatet, hadde Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksens «kommentariat» av politiske kommentatorer i mediene så stor innflytelse på valgkampen at både Morgenbladet og bransjetidsskriftet Journalisten valgte å bruke mye spalteplass på temaet den siste helgen før valget.
Videre hevdet jeg at det vokser det frem en ny type kommentariat på mikrobloggingstjenesten Twitter, der alle med en datamaskin og internettilkobling kan delta. Men hva er egentlig dette nye mikrokommentariatet?
Ifølge førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, Lars Nyre, er sosiale medier som Twitter oppskrytt. I en kronikk i Bergens Tidende i april skrev han: «Sosiale nettverksmedier utgjer ein velorganisert kommunikativ opportunisme der det viktigaste er å skriva noko smart slik at vennene dine kan sjå kor smart du er.» På Twitter er du nemlig begrenset til 140 tegn per kortmelding (også kalt «tweet»). Utenriksminister Jonas Gahr Støre har skrevet at denne begrensningen er en nyttig øvelse i å fatte seg i korthet, men får man egentlig plass til å si noe med så få tegn til rådighet?
Nei, vil mange svare. Det er for lite. Derfor blir kortmeldingene private og trivielle. Påstanden er at folk skriver at de skal ut med hunden eller at de har kjøpt frossenpizza til kveldsmat. Gjør de det? Ifølge mediastudent Ida Aalen er det først og fremst anekdotisk at Twitter er privat og triviell: «På sitt beste er Twitter et forum for åpen samtale og kritisk meningsutveksling, mellom opplyste likemenn og -kvinner.»
For å teste ut disse påstandene har jeg blogget litt om det som ble «twitret» under NRK og TV2 sine partilederdebatter i helga. Totalt deltok litt under 400 personer i disse to skyggedebattene. 181 av deltakerne hadde skrevet én kortmelding hver, 182 skrev mellom to og ni kortmeldinger hver, og 34 skrev mer enn 20 kortmeldinger (ivrigste deltaker hadde 47 tweets). Tilsammen ble det skrevet litt over 1500 kortmeldinger. Et lite utvalg av disse får du her.
tirsdag 22. september 2009
fredag 18. september 2009
#Overhashingfail
Norges glupeste «netthoder» twitrer fra NONA-konferansen på Litteraturhuset, og jeg tenker at det er på tide å prate litt om mikrobloggingskonvensjoner. For mikroblogging er så nytt at vi ikke har lært helt hvordan det fungerer. Hashtagger og retweets er geniale ideer, og gjør Twitter langt bedre enn det ville vært uten. Men det er også veldig klønete, og gir viktige strømmer av kortmeldinger (som #NONA09) inntrykk av å være fulle av spam.
Frem til Twitter, Inc. lager en ekte «like»-funksjon som i Facebook og lagrer metadata i et standardisert format utenom de 140 tegnene, må vi imidlertid løse disse tingene på egen hånd.
Frem til Twitter, Inc. lager en ekte «like»-funksjon som i Facebook og lagrer metadata i et standardisert format utenom de 140 tegnene, må vi imidlertid løse disse tingene på egen hånd.
tirsdag 15. september 2009
Tweetarkiv fra Vandrehallsdebatten
LivSkotheim klokka 00:48: «Alle nysminket og på plass. Siv kikker raskt på en huskelapp og putter den ned i lommen igjen. Da er vi i gang.»
Skyggedebatten til Vandrehallsdebatten var veldig annerledes fra de andre partilederdebattene. Det beste ordet jeg finner til å beskrive den er «ukonsentrert», og det skulle vel passe ganske greit. Det meste var relativt ukonsentrert i ett-tiden i natt. Både valgsendingene og selve partilederdebatten var preget av slitne og trøtte mennesker. Journalistene kjeftet på desken, mikrofoner ble ikke slått av, og en fotograf skal ha veltet en stor TV-lampe på Stortinget. Ett minutt etter at debatten var igang twitret tv2nyhetene: «Det er tid for litt etterpåklokskap. Hva syntes dere om vår interaktive valgvake?»
Debatten på Twitter ble derfor en relativt usammenhengende samling av kommentarer og meningsytringer om valget generelt. Noen handler om partilederdebatten, men da er det i all hovedsak snakk om kommentarer til valget generelt som er inspirert av noe som ble sagt i debatten. Tweetarkivet gir likevel en viss pekepinn på hva som ble diskutert, og hvordan det ble diskutert, på Twitter på valgnatten. Og, som aasealmaas skrev, har Twitter gjort noe med informasjonsinnhentingen: «Hvem trenger NRK, TV2 og vg.no, når man har Twitter og #valg09? Hvordan er ståa?»
Her er tweetarkivet: - Vandrehallsdebatten
Skyggedebatten til Vandrehallsdebatten var veldig annerledes fra de andre partilederdebattene. Det beste ordet jeg finner til å beskrive den er «ukonsentrert», og det skulle vel passe ganske greit. Det meste var relativt ukonsentrert i ett-tiden i natt. Både valgsendingene og selve partilederdebatten var preget av slitne og trøtte mennesker. Journalistene kjeftet på desken, mikrofoner ble ikke slått av, og en fotograf skal ha veltet en stor TV-lampe på Stortinget. Ett minutt etter at debatten var igang twitret tv2nyhetene: «Det er tid for litt etterpåklokskap. Hva syntes dere om vår interaktive valgvake?»
Debatten på Twitter ble derfor en relativt usammenhengende samling av kommentarer og meningsytringer om valget generelt. Noen handler om partilederdebatten, men da er det i all hovedsak snakk om kommentarer til valget generelt som er inspirert av noe som ble sagt i debatten. Tweetarkivet gir likevel en viss pekepinn på hva som ble diskutert, og hvordan det ble diskutert, på Twitter på valgnatten. Og, som aasealmaas skrev, har Twitter gjort noe med informasjonsinnhentingen: «Hvem trenger NRK, TV2 og vg.no, når man har Twitter og #valg09? Hvordan er ståa?»
Her er tweetarkivet: - Vandrehallsdebatten
søndag 13. september 2009
Tweetarkiv fra partilederdebattene
Det som blir twitret blir fort borte, men det trenger ikke å bli det. Bør ikke de som ser TV-debatter i ettertid kunne lese det som ble skrevet om debatten på Twitter underveis i debattene? Jeg oppfordrer herved både NRK og TV2 til å begynne å lagre twittermeldinger sammen med debattene, i et fornuftig format, slik at folk som ser på nett-TV kan få den fulle opplevelsen av (1) debatten i seg selv og (2) skyggedebatten mikrokommentariatet står for.
Som et «proof of concept» prøver jeg meg på å legge ut «tweetarkiv» fra både NRK og TV2 sine avsluttende partilederdebatter:
- NRKs avsluttende partilederdebatt
- TV2s avsluttende partilederdebatt
Som et «proof of concept» prøver jeg meg på å legge ut «tweetarkiv» fra både NRK og TV2 sine avsluttende partilederdebatter:
- NRKs avsluttende partilederdebatt
- TV2s avsluttende partilederdebatt
lørdag 12. september 2009
Mikrokommentariatet - Du forstår for meg
Det norske kommentariatet ble erklært av Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken i Samtiden 1/2008 (les eventuelt kronikken i Dagbladet). Ifølge Isaksen og Lysbakken er norsk politisk journalistikk syk. Syk hvordan? Jo, den er smittet av sportsjournalistikken, og lider av overflatiskhet og alvorlig mangel på relevans. «Symptomene er flokkmentalitet, skandalerytteri og kommentatorvelde.»
For å bruke analysen til å rette et kritisk søkelys på valgkampen (eller eventuelt for å få enda mer sportsjournalistikk inn i den politiske journalistikken), kjørte både Journalisten og Morgenbladet saker om kommentariatets rolle i valgkampen igår. I Journalisten ga politikerne terningkast til kommentariatet, og i Morgenbladet ble kommentariatet sortert i A-liste og B-liste (Det eneste vi mangler nå er at politikerne gir terningkast til kommentatorenes frisyrer og klesvalg).
For de som vil forstå litt på egen hånd, kan man imidlertid prøve seg som en del av det nye mikrokommentariatet. Mens SMSene som scrollet nederst på skjermen under TV-debatter ble bøffet av de samme som har okkupert debattsidene til Dagbladet.no siden de ble lansert («Ingen som er rette i panna skriver Arbeiderparti med to p'er.» og «Hold kjeft du, a.»), har debatten på Twitter blitt en konstruktiv skyggedebatt. Å følge hashtaggen #valg09 er litt som å sitte i samme stue som en mengde interessante mennesker. De tøyser, roser, stiller spørsmål, kritiserer og gir gode innspill underveis i debatten. Oppdatert debatt, rett og slett. Eller, for å slite ut konseptet enda mer: Debatt 2.0.
Det beste er selvsagt at man kan delta selv. Tenk selv, og del det du tenker. Bli en del av mikrokommentariatet du og!
For å bruke analysen til å rette et kritisk søkelys på valgkampen (eller eventuelt for å få enda mer sportsjournalistikk inn i den politiske journalistikken), kjørte både Journalisten og Morgenbladet saker om kommentariatets rolle i valgkampen igår. I Journalisten ga politikerne terningkast til kommentariatet, og i Morgenbladet ble kommentariatet sortert i A-liste og B-liste (Det eneste vi mangler nå er at politikerne gir terningkast til kommentatorenes frisyrer og klesvalg).
For de som vil forstå litt på egen hånd, kan man imidlertid prøve seg som en del av det nye mikrokommentariatet. Mens SMSene som scrollet nederst på skjermen under TV-debatter ble bøffet av de samme som har okkupert debattsidene til Dagbladet.no siden de ble lansert («Ingen som er rette i panna skriver Arbeiderparti med to p'er.» og «Hold kjeft du, a.»), har debatten på Twitter blitt en konstruktiv skyggedebatt. Å følge hashtaggen #valg09 er litt som å sitte i samme stue som en mengde interessante mennesker. De tøyser, roser, stiller spørsmål, kritiserer og gir gode innspill underveis i debatten. Oppdatert debatt, rett og slett. Eller, for å slite ut konseptet enda mer: Debatt 2.0.
Det beste er selvsagt at man kan delta selv. Tenk selv, og del det du tenker. Bli en del av mikrokommentariatet du og!
onsdag 2. september 2009
Valgdagsmålinger på Twitter
Ifølge valgloven er det forbudt å publisere valgdagsmålinger før stemmelokalene er stengt. Noe av grunnen til det er at man er redd valgdagsmålingene skal påvirke de som ikke har stemt ennå. For å ta ett eksempel: Hva er vitsen med å dra og stemme hvis valgdagsmålingene sier at ditt parti har tapt uansett?
Ved forrige stortingsvalg gikk TV2 og NRK ut med resultater fra valgdagsmålinger henholdsvis sju og tre minutter før valglokalene stengte. Ulovlig, altså, men sannsynligvis ikke spesielt ødeleggende. Sju og tre minutter er nok for liten tid til at det skal kunne påvirke valget i noen vesentlig grad, og TV2 og NRK ville aldri funnet på å publisere tall en time eller to før valglokalene stenger. Tradisjonelle medier er i det hele tatt ganske greie å kontrollere gjennom trusler om bøter.
Sosiale medier gjør imidlertid at problemene knyttet til tidlig publisering av valgdagsmålinger er langt mer aktuelle. For eksempel ble valgdagsmålinger fra helgens delstatsvalg i Tyskland lekket på Twitter halvannen time før valglokalene stengte, blant annet gjennom den hackede kontoen til partilederen i CDU i byen Radebeul.
Det gir troverdighet å gi seg ut for å være en kjent person, og man trenger ikke engang å tippe passordet. Alt som skal til er for eksempel å opprette profilen ap_jonas, som lett forveksles med Støres egentlige Twitter-profil jonas_ap. Selv en relativt troverdig Twitter-profil vil imidlertid være nok til å starte et snøskred av retweets, som fort vil nå ut til så mange at det ikke betyr noe at de tradisjonelle mediene klarte å holde igjen med publisering (noe man ikke lenger kan ta for gitt hvis tallene blir publisert på Twitter flere timer før valglokalene stenger).
Så hva skal vi gjøre? Skal vi forby valgdagsmålinger? Det rekker vi uansett ikke før dette valget. Kanskje det har mer for seg å gjøre det klart at det å publisere valgdagsmålinger før valglokalene stenger ikke bare er forbudt, men en ekte anti-demokratisk handling som tråkker på valgsystemet. Det finnes likevel folk som ikke bryr seg, eller folk som er så kyniske at de likevel publiserer dersom publisering av valgdagsmålinger kan bidra til at deres side vinner valget lettere.
Det finnes imidlertid en helt annen måte å forholde seg til problemet på. Fordi tallene vil bli publisert anonymt (gitt at ingen Twitter-kontoer blir hacket, men skriver jonas_ap, Siv_Jensen_FrP eller SVKristin noe om valgdagsmålingene vet man jo at det er noen som har hacket kontoen deres), vil ikke ett tall være mer troverdig enn et annet. Sosiale medier har dessuten rykte på seg for å flyte over av søppel. For en gangs skyld kan det være nyttig. Publisering av en rekke motstridende valgdagsmålinger vil gjøre alle tall meningsløse frem til de tradisjonelle mediene publiserer de ekte tallene når valglokalene har stengt. Generelt burde man nok tenke at tall som blir publisert anonymt på Twitter ikke er til å stole på, men det blir langt mer innlysende dersom det finnes fem, ti eller femten ulike sett med resultater. Hvis det blir publisert tall fra valgdagsmålinger på Twitter den 14. september, burde folk retweete dem med vilkårlig forandrede prosentandeler?
Ved forrige stortingsvalg gikk TV2 og NRK ut med resultater fra valgdagsmålinger henholdsvis sju og tre minutter før valglokalene stengte. Ulovlig, altså, men sannsynligvis ikke spesielt ødeleggende. Sju og tre minutter er nok for liten tid til at det skal kunne påvirke valget i noen vesentlig grad, og TV2 og NRK ville aldri funnet på å publisere tall en time eller to før valglokalene stenger. Tradisjonelle medier er i det hele tatt ganske greie å kontrollere gjennom trusler om bøter.
Sosiale medier gjør imidlertid at problemene knyttet til tidlig publisering av valgdagsmålinger er langt mer aktuelle. For eksempel ble valgdagsmålinger fra helgens delstatsvalg i Tyskland lekket på Twitter halvannen time før valglokalene stengte, blant annet gjennom den hackede kontoen til partilederen i CDU i byen Radebeul.
Det gir troverdighet å gi seg ut for å være en kjent person, og man trenger ikke engang å tippe passordet. Alt som skal til er for eksempel å opprette profilen ap_jonas, som lett forveksles med Støres egentlige Twitter-profil jonas_ap. Selv en relativt troverdig Twitter-profil vil imidlertid være nok til å starte et snøskred av retweets, som fort vil nå ut til så mange at det ikke betyr noe at de tradisjonelle mediene klarte å holde igjen med publisering (noe man ikke lenger kan ta for gitt hvis tallene blir publisert på Twitter flere timer før valglokalene stenger).
Så hva skal vi gjøre? Skal vi forby valgdagsmålinger? Det rekker vi uansett ikke før dette valget. Kanskje det har mer for seg å gjøre det klart at det å publisere valgdagsmålinger før valglokalene stenger ikke bare er forbudt, men en ekte anti-demokratisk handling som tråkker på valgsystemet. Det finnes likevel folk som ikke bryr seg, eller folk som er så kyniske at de likevel publiserer dersom publisering av valgdagsmålinger kan bidra til at deres side vinner valget lettere.
Det finnes imidlertid en helt annen måte å forholde seg til problemet på. Fordi tallene vil bli publisert anonymt (gitt at ingen Twitter-kontoer blir hacket, men skriver jonas_ap, Siv_Jensen_FrP eller SVKristin noe om valgdagsmålingene vet man jo at det er noen som har hacket kontoen deres), vil ikke ett tall være mer troverdig enn et annet. Sosiale medier har dessuten rykte på seg for å flyte over av søppel. For en gangs skyld kan det være nyttig. Publisering av en rekke motstridende valgdagsmålinger vil gjøre alle tall meningsløse frem til de tradisjonelle mediene publiserer de ekte tallene når valglokalene har stengt. Generelt burde man nok tenke at tall som blir publisert anonymt på Twitter ikke er til å stole på, men det blir langt mer innlysende dersom det finnes fem, ti eller femten ulike sett med resultater. Hvis det blir publisert tall fra valgdagsmålinger på Twitter den 14. september, burde folk retweete dem med vilkårlig forandrede prosentandeler?
tirsdag 1. september 2009
Kvitrende mennesker
For noen uker siden skrev jeg kronikk om kvitring i Adresseavisa. Hvorfor «kvitring» og ikke «Twitter»? Jo fordi Twitter er like vesentlig/uvesentlig for fenomenet kvitring som Nike er for fenomenet joggesko. Det er ikke Twitter som forandrer verden, det er kvitring, altså selve mikrobloggingkonseptet kombinert med «følge»-strukturen. Nå skal jeg ikke nekte for at det er mye hype rundt Twitter, og strengt tatt er det ikke noe fundamentalt nytt. Man har kunnet føre offentlige samtaler til alle tider. Det spesielle med kvitringen er at disse samtalene kan foregå asynkront og «stedløst». Folk kan delta uansett hvor i verden de er. Denne stedløsheten betyr at man kan delta like mye fra Aker Brygge som fra en bygd i nordlige Oppland som fra kontoret sitt som fra en badstu (selv om mobiltelefoner og datamaskiner nok ikke har så godt av varmen og fuktigheten i sistnevnte...).
Rent teknisk sett kan alle som har nettilgang delta i denne samtalen, men i virkeligheten kommer kvitter-samtaler --- og samtaler på nettet generelt --- til å være omtrent like skeive som offentlige samtaler alltid har vært. Demokrati har imidlertid aldri betydd at alle skal si det de mener hele tiden. Kanskje det er bedre å beskrive et demokrati som et samfunn der alle meninger blir nevnt av noen. Når jeg leser leserbrev og kronikker som beskriver det jeg mener tenker jeg ikke «Dette må jeg også få sagt». Jeg tenker derimot at dette var bra, og at det er fint at det blir nevnt i det offentlige ordskiftet. Så kan jeg bruke min tale- og forslagsrett til å si noe annet. Det geniale med Twitter er således ikke at alle får snakke, men at det er lettere å komme til orde. Så får vi heller godta at Twitter er litt overhypet, og at det kommer til å ta lang tid før vi utvikler gode sosiale normer og lærer oss å bruke dette verktøyet på en god måte.
Kronikken Kvitrende mennesker i Adresseavisa.
Rent teknisk sett kan alle som har nettilgang delta i denne samtalen, men i virkeligheten kommer kvitter-samtaler --- og samtaler på nettet generelt --- til å være omtrent like skeive som offentlige samtaler alltid har vært. Demokrati har imidlertid aldri betydd at alle skal si det de mener hele tiden. Kanskje det er bedre å beskrive et demokrati som et samfunn der alle meninger blir nevnt av noen. Når jeg leser leserbrev og kronikker som beskriver det jeg mener tenker jeg ikke «Dette må jeg også få sagt». Jeg tenker derimot at dette var bra, og at det er fint at det blir nevnt i det offentlige ordskiftet. Så kan jeg bruke min tale- og forslagsrett til å si noe annet. Det geniale med Twitter er således ikke at alle får snakke, men at det er lettere å komme til orde. Så får vi heller godta at Twitter er litt overhypet, og at det kommer til å ta lang tid før vi utvikler gode sosiale normer og lærer oss å bruke dette verktøyet på en god måte.
Kronikken Kvitrende mennesker i Adresseavisa.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
