Lagre alt, alltid

For litt over et år siden skrev jeg det korte innlegget Lagre alt, alltid i Aftenposten. En av de fascinerende tingene med debatten om datalagringsdirektivet er at det egentlig ikke har skjedd noe som helst de siste årene. De samme personene sier de samme tingene. Jeg melder meg herved på gjentakelsesleken, og gjentar:

Sjefene i Økokrim og Kripos, Einar Høgetveit og Odd Olsen Ingerø, skriver at datalagring må til fordi «trafikkdata kan være avgjørende for oppklaring av nær sagt alle typer saker». «Lagre alt, alltid»-strategien stopper imidlertid ikke der. Hva om vi monterer GPS-sendere i alle biler slik at vi kan lagre også denne formen for «trafikkdata» i mellom seks og 24 måneder? Ville ikke det gjort etterforskning lettere? Videre kan vi innføre personlige identitetskort som må benyttes hver gang man kjøper noe i en butikk, forby bruk av telefonkiosker uten ID-sjekk og registrere hvem som reiser hvor med kollektivtrafikk når. Det vil gjøre det mye lettere å være sjef i Økokrim og Kripos, men ønsker vi virkelig å leve i et slikt samfunn?